Kvinnekamp – vi må slutte å rope og begynne å gjøre!

mar 8, 2016 | gründerliv, hverdagsliv

Først og fremst, alle jenter, damer, kvinner og de som heier på oss – GRATULERER MED DAGEN!
Og ikke minst, takk til alle de kvinner som kommer før meg i slekta. Mamma Grethe, Farmor Reidun, Bestemor Marthe Helene og oldemødre, tippoldemødre og de enda lenger bak. Dere har, på hver deres måte, bidratt til at min hverdag som kvinne er mer likestilt.

Takk Mamma! Du har lært meg at jeg kan gjøre alt jeg vil og at lederverv er noe jeg gjerne tar på meg. (…og at mannen i huset gjerne kan vaske gulv, – takk pappa!)
Takk Farmor Reidun og Bestemor Marthe Helene! Dere sto i mot tyskere på trappa, Bæste aviste faktisk folk fra banden til Henry Rinnan(!) og dere lot dere ikke skremmes ut av bygd og by men sto på krava når ektemennene deres var i krigen eller på flukt. Dette samtidig som dere har oppdratt en liten barneflokk hver. Farmor hadde en invalid bror som bodde hos seg, Bæste drev kiosken på Steinkjer stasjon. Ingen av de hadde foreldrepermisjon og «fri» fra vanlige plikter fordi de ble mødre. Og slik jeg kjente de, så klaget de heller ikke og var opptatt av å «klare sjøl»!

Dagen i dag, kvinnedagen, ble etablert for å hedre bevegelsen for kvinners rettigheter og å bygge opp støtte for allmenn stemmerett for kvinner. For mange i dag er det likestilling og feminisme som er kampsakene. Selv er jeg ikke den som går i tog, roper høyt om hverken likestilling eller feminisme. Jeg tror mer på å vise hva kvinner kan og vil.

Foto: Tore Sætre CC Wikimedia

For å bli hørt må vi ikke bare rope høyt om at flere kvinner må få lederstillinger, – vi må tørre ta dem. Utdanne oss til de, søke på stillingene (eller jobbe oss opp en posisjon til å få stillingen) og så må vi tørre å stå i det! Jeg ser virkelig opp til kvinner som Anita Krohn Traaseth, hun knuser glasstaket som så tydelig mange kvinner står å stanger hodet mot. Hun har sterke meninger og er villig til å takle stormen som (alltid!) kommer når en (kvinne) kommer med en bastant ytring. Og ikke minst, hun posisjonerte seg, søkte på stillingen – fikk den og tok den med hele sitt vesen. Her er det ingen forsøk på å tilpasse seg en ledertype. Hun eier det hun gjør og står for det. Benytter både feminine og maskuline kvaliteter inn i jobben.
– High five, Anita! Vi trenger flere kvinner som deg. Du er frontkjemperen i dagens kvinnekamp. 

Videre må vi tørre mer, ikke gi oss fordi det innebærer litt usikkerhet eller risiko. Vi må realisere våre ideer. Vi må starte flere firma, der vi har kontrollen, risikoen og er villige til å holde ut de første årene. Ikke bare tør for få å satse, men det er nemlig slik at statistikken tydelig forteller at av de 500.000 nordmenn som drømmer om å starte egen bedrift er det kun litt over 12 000 som tør å satse (2007-2012.) Av disse er det kun 8,34 prosent som er kvinnelige grundere (!) mot hele 75 prosent menn i tillegg til en bedrifter med både kvinner og menn 15,77 prosent. (ssb.no)

Etter en femårsperiode er det kun 5703 foretak i drift, og av de er kun ca 500 foretak drevet av kvinner. Dette er IKKE nok!
Vi må stå på videre, vi må jobbe hardere og ta vare på de mulighetene vi skaper og de vi får. Jeg tror for mange kvinner lener seg komfortabelt tilbake og hevder sine rettigheter, når de istedet burde ha grepet de mulighetene de rettigheter vi har fått gjennom historien gir!

For all del, det er ingenting feil med å rope høyt og gå i tog. Men vi må ikke nøye oss med det. Vi må bevise. Vi må jobbe, ta sjanser, gripe muligheter – og tørre å stå i det. Være villige til å ofre noe for å oppnå noe. Det var det mine tippoldemødre, oldemødre og bestemødre gjorde. Noen ofret mer enn andre, men de ofret alle det komfortable for å kunne oppnå det de selv brant for. Mamma ofret en god del kvelder med meg og min søster for å kunne ta på seg lederverv og jeg kommer til å gå glipp av noe av det min datter Olivia gjør for første gang mens jeg er på jobb eller reise. Og det er greit, jeg får så uendelig mye likevel.

Jeg måler ikke min tid ved å se på hva jeg går glipp av – jeg fokuserer på hva jeg oppnår. Og jeg kan ikke sitte å se på at mulighetene glir forbi uten at jeg griper de. Jeg er ikke typen til det. Når jeg blir gammel og grå har jeg lyst til å se tilbake på at jeg bidro på et litt større nivå enn meg selv. Aller helst vil jeg være med å forme verden, skrive historie, legge igjen et spor etter meg. Jeg skal i alle fall gjøre noe av en større sammenheng som gir min datter noe annet enn fancy matpakker og skyss til fem ulike fritidsaktiviteter i uka – jeg blir ikke en dårlig mamma av den grunn. Jeg bytter gjerne det med en posisjon som gjør meg i stand til å gjøre noe større. Slik at jeg kan brenne for noe større enn meg selv.

Så igjen, gratulerer med dagen! Dette er et løft vi kvinner må ta sammen, men vi må begynne med oss selv. Bruk dagen til å tenke over hva du kan gjøre som betyr noe. Hva kan du begynne med?